31. mars 2008

Diverse kniver


Foss, Løset, Odde m.m.


En av dagene jeg var på Kongsberg-Marken var det auksjon i Meldal. Det vanlige antallet interessante kniver på sånne auksjoner er null, men denne gangen skulle det være flere okå trønderkniver der, blant annet en fra den store Meldal-knivmaker Ingebrigt Foss. Flere i knivrommet på Kongsberg visste om den kniven, og straks etter hammerslag fikk jeg høre hva den var gått for.

Den ble ganske dyr, men ikke på langt nær så dyr som det går rykter om i Meldal nå etterpå. På folkemunne nå gikk den for nesten dobbelt så mye som i virkeligheten. Noe å ha i tankene når vi hører hva en kniv har gått for på auksjon.

Her en dag kom Ole Schult innom her for å vise meg kniven, for det var altså han som var kjøperen.

Dessuten så vi på litt annen kniv han hadde med seg, både trøndersk og ikke-trøndersk, og noen av mine, og jeg tok noen bilder.


Ingebrigt Foss

Her er auksjonskniven, en Ingebrigt Foss (1843-1929) med alt: Utskåret skaft i reinshorn. Signert blad. Slire med løve med gullkrone i messing midt på. Pen gravering. Originalt oppheng med hjerte.

Eiernavn P. L. Medjaa. Medjå ligger i Grong i Nord-Trøndelag, og en mulig kandidat i Digitalarkivet er gårdbruker og handelsmann Peder Lornssen på gården Mediaa i Grong, født 1848. Så spørs det hvor sannsynlig det er at kniven hans havnet i Meldal.

Jeg har en mistanke om at kniv og slire ikke har hørt sammen fra starten, og at når Foss laget slirer med så spiss nedre slireholk, ga han kniven rett skaft. Mitt statistiske grunnlag er riktignok spinkelt: Jeg har sett bare to spisse slirer med kniv i, og der jeg føler meg trygg på at kombinasjonen kniv/slire er den originale, og da var begge knivene rette. Om denne auksjonskniven hadde vært min, hadde muligheten for en slik senere kobling plaget meg svært lite.

Foss er et av de helt store navnene blant trønderske bygdeknivmakere. Skal man ha bare én trønderkniv - noe som riktignok er utenkelig - kan det godt være en fra ham.


Bladet er ganske medtatt, men signert. Bladstempel fra Foss er sjeldent, så slike blader blir jeg alltid glad for å se. Når han stemplet, brukte han det samme stempelet som han ellers slo inn på baksiden av øvre slireholk (I. FOS). Når bladet ikke er stemplet, er det godt mulig at det ikke er han som har smidd det, og bomsikkert er det ikke når det er stemplet heller.

Skaftet er som vanlig skåret i Foss' egen stil. På dette eksemplaret er skjæringen skarp og fin og nesten uten slitasje. Litt rart at skaftet har holdt seg så bra, siden bladet er slipt så mange ganger.


Endemutteren var til å skru løs, så jeg plukket kniven fra hverandre. Jeg hadde så lyst til å se om Foss-tangen er i ett stykke også på de krumme knivene. Det er den.



Ole Løset

Ole Schult hadde også med seg en fin Løset:

Den er laget av Ole Johnsen Løset (1862-1942) fra Rindal på Nordmøre, en av de aller beste knivmakerne fra det området.

Eiernavn: Olaf Østbø, som kanskje er Olaf Isaksen Østbø på gården Østbø i Surnadal, Nordmøre, født i 1890.









Johannes Odde?

Som kjent er en og annen kniv laget også utenfor Trøndelag. Denne gangen så vi på noen "husflidkniver", altså kniver av det slaget som ble solgt av Husfliden, med skjæring som er pen, men ikke på høyde med den som sitter i de store treskjærernes luksuskniver.

Mange av disse enklere sakene er skåret av våre aller beste. Siden de er usignert, kan vi argumentere for og imot diverse navn i det uendelige. Her viser jeg bare fire av knivene.


En husflidkniv av det penere slaget. Det er vanskelig å få gitt den et knivmakernavn med noen som helst sikkerhet. Når de som denne er over gjennomsnittet, er det noen som våger seg på navnet Elias Louen, mens andre tar enda hardere i og sier Gustav Vigeland. Noen sier at den iallfall er skåret av en av sørlendingene, mens andre sier at den like gjerne kan være fra et verksted for eksempel i Oslo. Diverse drevne knivfolk nekter å si noe navn i det hele tatt.

Jeg har aldri hørt noen si Lillehammer i forbindelse med slike husflidkniver som akkurat denne, og det ville overraske meg om noen av dem er derfra.


Men hva med knivene på de neste to bildene?

Her er det mange ekstra momenter å studere, og rom for mye grubling.

Kniven til høyre på bildene har jeg vist her tidligere, i artikkelen om eBay. Jeg skrev at den er av en litt enklere Odde/Prestmoen-type. Iallfall er den full av Lillehammer-elementer (skjæringen, det innrammede feltet på skaftet, holker og gravering, og opphengsfestet). Senere er det blitt stadig mer sannsynlig for meg at den er skåret av Johannes Odde, og særlig etter å ha sett en kniv så godt som lik denne, med bladstempel fra Julius Frisenberg.

Og den til venstre på bildene? Pent skåret, den også. Uvanlig med nettskjæring i stedet for skaftholk. Nedre slireholk er tvilsom. Den har vel kanskje ikke vært med kniven hele tiden. Samme type Eskilstuna-blad i begge knivene.

Jeg vil si at de er skåret av samme mann. Det ser sånn ut etter bildene å dømme, og det så enda mer sånn ut da jeg hadde de to i hendene samtidig.

Ole Schult kjøpte kniven til venstre for ikke lenge siden. Det ble ikke sagt noe knivmakernavn den gangen.

Se også de andre artiklene her om Odde.


Det er ikke det minste rart om Odde også skar mange kniver som er enda enklere enn disse. Han kunne skjære hva som helst, men hvis han skulle leve av dette, kunne han bare skjære det han fikk solgt. Da ble det nok noen enklere kniver innimellom. Eller kanskje det heller var slik, etter at han hadde forlatt Trondheim, at han skar ganske få virkelig avanserte kniver innimellom alle de enkle?

Begge slirer har helt enkel baksideskjæring, som er det første som ofres i en utskåret kniv når prisen skal ned. Men selv om detaljene for det meste er ganske enkle ellers også, røper knivmakeren seg med ett og annet supert snitt. Og så igjen er det et og annet snitt som er dårligere utført. Vi må vel regne med at med kniver som disse hadde han ikke den helt store konsentrasjonen, slik at det forekommer glipp som han ikke hadde tålt å se på sine dyrere kniver.


Jeg tok fram en kniv til, som løvehodekniven kunne sammenlignes med:

Kniven til venstre på bildene er av det vanligste slaget husflidkniver, som særlig forbindes med treskjærerne på Sørlandet. Den er skåret kjapt og effektivt, uten to små snitt der jobben kunne gjøres med ett presist snitt, utført av en som kan det.

Sammenlign nedre halvdel av baksideskjæringen på de to slirene. Ikke vanskelig å se slektskap, selv om de ikke er fra samme mann. Eller samme sted. Men kanskje for samme oppdragsgiver? De kan godt ha vært skåret for Husfliden i begge tilfeller.

Det blir sjelden nevnt noe knivmakernavn i forbindelse med en kniv som den til venstre her, og det tryggeste er vel å la det være. Det var sikkert flere som skar så godt som likt, men det er så mange av disse knivene som er så på prikken like, at jeg gjetter at vi blant disse knivmakerne har en som var ekstremt produktiv. Hvis noen vet hvem han var, blir jeg glad for å få høre det.

28. september 2007:


Slire av geitehorn:



Teigen, Nystog og Kalaak


Fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til knivmakere som Kleppo, Hovden og Omdal begynte å briljere med brede, graverte holker på knivene sine, var det utskåret geitehorn som var det store. Geitehornknivene får fram stjerner i øynene på knivfolk flest, og telemarkingene er selvfølgelig voldsomt stolte av dem. Her viser jeg noen fra Teigen, Nystog og Kalaak. Nydelige kniver, og sjeldne og dyre.

Alle må ha sånne, men for fleste av oss blir det bare å nøye seg med bildene. Klikk på dem og nyt detaljer.




Halvor Teigen (1818-1910)


Det er alltid Halvor Teigen fra Rauland som først nevnes hver gang praten kommer inn på utskåret geitehorn.




Skaft i buksbom. Bladet er kortet litt ned, ellers er kniven i toppform.





Talleiv Nystog (1832-1910)


Talleiv Nystog fra Vinje er det heller ingenting i veien med! Han laget flere typer kniver, og er litt oftere å se enn de andre to her, men knivene hans med slire i geitehorn er sjeldne.


Kniven er kjøpt tilbake fra England.

Skaft i elfenben. Blad med negativt Nystog-stempel (TON) og hans typiske smellopp.




Eivind Kalaak (1813-1886)


En sjeldenhet, laget av Eivind Kalaak fra Vinje/Morgedal. Kniver fra ham finnes omtrent ikke.

Denne også er kjøpt tilbake fra England.

Skaft i elfenben. Blad med Kalaak-stempel (negativt E.S.KALAAK) og blad som er lett å kjenne igjen.

Som svært mange slike geitehornslirer, har den samme mønster på begge sider, med skjæring i samme kvalitet.

Hører kniv og slire sammen? Sannsynligvis. Men ligger det som vanlig an til diskusjoner.















25. mars 2008:

Mer fra Eivind Kalaak?


Signerte kniver fra Eivind Kalaak er noe vi så godt som aldri ser, og som samlere flest er ute etter. Er usignerte kniver fra ham like sjeldne?

Sigurd Bølling sendte meg noen bilder som satte i gang litt grubling og diskusjon.


Først en digresjon, siden dette bildet var med, og fordi denne kniven fortjener å bli vist selv om det ikke er her grublingen og diskusjonen ligger.

En typisk Talleiv Nystog, av det enklere slaget uten utskåret skaft og geitehornslire, men nydelig og i super stand. Positivt stempel T.O.N. på bladet. Liggende hund i skaftenden. Pautet lærslire. Pent graverte holker. I det hele tatt pent, alt sammen.

Skaftet er i risknute, men fra hva slags tre? Briar? Jeg må få studert den kniven nærmere en gang.

Vel. Denne kniven hadde ikke geitehornslire, og de neste knivene har ikke slire i det hele tatt, og uten en geit i sikte hører de knapt til i denne artikkelen. De er her fordi de til dels er laget av de samme knivmakerne, og fordi jeg ennå ikke har fått somlet meg til å gjøre om slike små saker til større, ordentlige artikler.

Så til saken, som gjelder to utskårne kniver.

Kniv 1:

Fint skåret i tann. Den eneste signaturen er bokstavene EH på bladet, og dette er nok et eierstempel. Bokstavene er slått inn kaldt, etter at bladet er ferdig.

Mønsteret i skjæringen er annerledes tegnet og utført enn fra Teigen, Nystog eller Borgarson. Sammenlign graveringen med den på knivene over.

Det er ikke usannsynlig at den hadde geitehornslire.


Kniv 2:

Usignert. Den er skåret av en av de gode, men hvem av dem? Svært fint skåret, men igjen annerledes og fra en annen knivmaker enn Teigen, Nystog, Borgarson.


Legg merke til bladnervene, som dels er skåret på samme måte som på en bykniv jeg for litt siden viste fra Kongsbergmarken, og som dels har små avstikkere hit og dit.

Den hadde nok treslire.


Jeg ville ikke hatt noe forslag til knivmaker for noen av disse knivene, så da gjorde jeg som jeg pleier: Jeg viste bildene til Ole Jacob Oxum, sånn at han også kunne få gruble litt.

På Kniv 1 foreslår han Eivind Kalaak.

Sammenlign skaftet i Kniv 1 med det tilsvarende skaftet i den signerte Kalaak-kniven lengre oppe på siden her. Sammenlign bladet. Men det man i slike saker særlig må sammenligne med, er den store mengden gamle kniver man har sett og husker, og helst har i samlingen hjemme. Der har Oxum et kraftig forsprang på meg. Men, som vanlig: Jo mer man har sett, desto mindre sikker blir man.

Det finnes en kniv med skaft som er omtrent identisk med det i den signerte Kalaak-kniven, men med ustemplet blad. Kniven sitter i en slire fra Halvor Teigen. Altså en usignert kniv som etter all sannsynlighet er laget av Kalaak, og da kan jo også andre Kalaak-kniver være usignert. At han stemplet ett blad, betyr ikke at han må ha stemplet alle andre. Han kan ha fått ødelagt stempelet, eller fått problemer med å slå det inn, eller hva som helst.

Og hva med Kniv 2?

Den er mye verre. Oxum har ikke noe egentlig forslag, men sier at vi godt kan ha en mann som Kalaak i tankene her også. Det overrasket meg, men jeg har lite og ingenting å sammenligne med. Det er uansett bra å ha et navn som utgangspunkt, sånn at det kan forkastes eller sannsynliggjøres etter hvert. Hm. Det hadde vært morsomt om denne saken ikke får stå uforandret særlig lenge.

Det er ikke så lett å mene noe sikkert ut fra bare bilder. Dette er kniver som inneholder nok av elementer til flere kvelders diskusjon, med knivene på bordet og med andre kniver å sammenligne med. Det bør bli noen lærerike kvelder.


Vi vet det ikke ennå, men ingen blir vel overrasket om det skulle vise seg at også Kalaak hadde en tid i Oslo. Og om han ikke hadde det, kunne han likevel ha fått alt han ønsket av påvirkning derfra, fra telemarkinger som hadde arbeidet med treskjæring der. Det er heller ikke noe i veien for at en telemarking som han kunne bruke Oslo-blader og Oslo-detaljer, selv om sannsynligheten er mindre enn for en som var i Oslo.

Så da spørs det: Vi har altså omtrent ikke sett kniver fra Kalaak. Er det fordi de ikke finnes, eller har vi sett knivene, men ikke visst at de er fra ham?

Sjeldne er de nok uansett, med eller uten stempel.


Kan vi se hvem som laget dem?

Et spørsmål som stadig dukker opp når jeg snakker med Oxum om slike utskårne kniver som dette: Hvor sikre kan vi være?

Vi vet altså at diverse dyktige treskjærere arbeidet på deConincks verksted i Oslo, og at de kom til Oslo fra mange kanter. De hadde all mulighet til å sammenligne og påvirke hverandre. I Oslo var det også andre treskjærere, og det var gode muligheter til å se arbeider fra andre treskjærere enn disse også.

Diskusjoner og sammenligninger og etterligninger kan ha fortsatt både om kvelden hjemme, og i hjembygda når de kom hjem og traff treskjærerne de kjente der. En typisk detalj fra ett distrikt kan dermed dukke opp i arbeider fra et et helt annet.

En komplikasjon for oss er at flere av de store hadde elever. Et elevarbeid er normalt ikke på høyde med lærerens, men kan godt være det. For hva om den eleven som sitter der, er en ung Lars Prestmoen?


Her ligger Kniv 2 øverst, sammen med en som kan være interessant å sammenligne den med:

Mye er likt, men det er også mye som ikke er det.

Begge to er av byknivtype, med jernholker, mutter i skaftenden, og blader som jeg gjetter er fra Oslo.

Hvis vi våger oss på å tenke et navn på det øverste skaftet, som for eksempel Kalaak, hvilket navn skal vi knytte til det nederste?

Mønsteret i det nederste skaftet er innfløkt og detaljrikt, og uhyre drevent utført, av en knivmaker med stor rutine og som godt visste hvordan han ville ha det. Det skulle ikke forundre meg om han skar raskt og effektivt også.

Han er tydeligvis en av våre helt store. Og det er ingenting i veien for at en som Borgar Borgarson (1836-1916) fra Bø i Telemark kan ha skåret det skaftet. Så spørs det:

La oss si at vi nå hadde hatt en signert Borgarson-kniv som på alle måter var identisk med denne. Da kunne vi si med stor sikkerhet at også denne er fra ham. Men hva om den signerte Borgarson-kniven var bare nesten identisk?

Er det noen som har en kniv som er identisk med noen av disse usikre, og som er signert?

25. september 2007:




Finnestad laksesnelle


Ved siden av knivene samler jeg på norskproduserte fiskesneller, og er godt i gang med å lage en oversikt over alle som er laget. Kniver og klokker har alltid vært en bra kombinasjon, men kombinasjonen kniver og sneller er enda bedre!

Vi har hatt et stort antall snelleprodusenter her til lands, men de fleste av dem laget ganske få modeller og ganske få eksemplarer av hver modell. Et par-tre hundre forskjellige norske sneller bør det gå an å få tak i. De utenlandske holder jeg meg unna, nesten uten unntak.




Finnestad Modell H


Her er min nyeste gamle laksesnelle, fersk fra eBay:

















Finnestad Modell H Laks.
Diameter 11,5 cm.
Svart, blank lakk over det hele.







Haakon H. Finnestad i Oslo laget en mengde forskjellige modeller og varianter, fra de vanligste til de mer sjeldne. Men det er akkurat denne laksesnella av tilnærmet Hardy Perfect-type jeg ville ha valgt hvis jeg skulle hatt bare én Finnestad.

Den ble laget i flere år, med annonser i Stangfiskeren fra 1946 til 1950, men den er sjelden, og jeg har sett bare ett eksemplar tidligere. Eieren fisket i Nidelva, men det var dønn umulig å få vridd snella løs fra ham. Jeg fikk ikke engang lov å åpne den for å se inni. Det må være 25 år siden.

Og nå fikk jeg den omsider på eBay fra Tyskland, i svært fin stand. Den lå og ventet på meg da jeg kom fra Dyrsku'n 2007. Pris inkl. frakt kr 505. Ingen toll og moms. Supert.

Ifølge annonsene ble den tredelte modellen også laget i størrelsene "Aure" og "Sjøaure", i likhet med fabrikkens øvrige modeller. Jeg har aldri sett akkurat denne i disse størrelsene.

H'en i "Modell H" står kanskje for "Hardy"?









24. mars 2008:


Finnestad Modell A med glatt lakk


Senere gikk det opp for meg at snella over, i Modell H, løste et snelleproblem jeg hadde fra før. I samlingen hadde jeg nemlig en Finnestad Modell A Laks som ikke passet inn i systemet mitt. Den var annerledes enn alle andre med betegnelsen A Laks, i både detaljer og finish.


Her er annonsen slik den sto i Stangfiskeren fra 1946 til 1950. Lakken er glatt og blank over det hele, og ikke krympelakk og hammerslagslakk som vi er vant til å se på Finnestads sneller. Det passet svært godt med min nye snelle i Modell H, som hadde nettopp denne finishen.

Men så er det den andre snella i annonsen, den til venstre. På bildet er den like glatt og blank som den andre. Jeg tenkte at det er vel bare sånn den ble på bildet. Dette skulle vise seg å være feil tenkt. Jeg skulle sett bedre etter i snelleskapet mitt.


For i skapet hadde jeg allerede denne snella, som jeg altså ikke hadde greid å plassere i Finnestad-systemet:














Den er litt mindre enn andre laksesneller fra Finnestad, og mer forseggjort. Da jeg la den ved siden av Modell H, var det ingen tvil: Den har de samme detaljene og den samme finishen som Modell H. Dette er laksesnella i serien til venstre på bildet i annonsen!



Her er esken den lå i. Denne esken, med bilde av en snelle med glatt og blank lakk, ble brukt uforandret også etter at andre lakktyper var tatt i bruk.



Petter Ytrebø (1937-2008)



Petter Ytrebø døde 14. mars.

Petter bodde på Bølandet på Sunnmøre. Han var en av landets toppsmeder, og en stor knivmaker også. Stikkord for arbeidet hans er finish, presisjon, nøyaktighet, eleganse.








Han er omtalt mange steder, for eksempel i denne artikkelen:

Øystein Køhn: Petter Ytrebø. Fra smedgutt til knivmaker i superklassen. Knivbladet 1997 nr 4, side 14-19.

Ingen på Knivtorget på 1980-tallet kunne konkurrere med Petters blader i finish og eleganse da han første gang viste dem der. Dessuten var han en av våre aller første med mønstersmidde blader. Dermed var han en velkjent smed og knivtreff-personlighet helt fra starten av knivtreffene på Elverum, med lekre blader, og med gode historier og sterke meninger.


Han brukte iallfall fire forskjellige bladstempler, kanskje flere. I tillegg til de tre på dette bildet finnes det et tidlig stempel med PY i enklere bokstavtyper. Disse tre er i den rekkefølgen han begynte å bruke dem, uten at jeg kjenner årstallene.

Det siste og minste stempelet ble brukt også i større blader. Han kom etter hvert til at stempler ikke bør gjøre for mye av seg.


Mitt staseligste Petter Ytrebø-blad:







Dette store bladet på 15 cm er fra den tiden han absolutt skulle etse bladene svært lite. Resultatet blir lekkert, men bare på kloss hold, og de er noe skikkelig herk å få godt bilde av. Stas med store blader som dette også, der smeden har litt mer plass til å utfolde seg.

Jeg har også et nydelig blad i "laminert damask", der hele bladet er i damask, men slik at kjernen er av flere herdbare ståltyper, mens sidelagene er i ståltyper med lavere karboninnhold. Det er bladet i midten på det nest øverste knivbladbildet, og på bildet aller nederst på denne siden. Jeg greide bare ikke å få noe bilde som viser hvor bra det er. Skal prøve igjen en annen dag med et annet lys. Senere begynte han å etse mer normalt, som bladet i kniven litt nedenfor her.

Disse to damaskbladene kom etter at jeg hadde bestilt to stykker og bedt om å få dem litt ulike. Det minste tok han vanlig pris for, men det store hadde det vært så mye jobb med, og så vrient å få til, så der visste han ikke hva han skulle ta. Så det var gratis.

Det er veldig fristende å etse de to bladene litt mer nå etterpå, men det er vel best å holde seg i skinnet.


Tre blader med forskjellig finish. Til venstre med den enkleste finishen som han leverte en del av på 1980-tallet. I midten et blad i hans vanlige superfinish, og til høyre et der sidene har beholdt den råsmidde overflaten.


Vi er vant til at et damaskblad må få være helt som det kommer fra smeden. Hvis knivmakeren forandrer det minste på det, forsvinner jo mønsteret, og for knivmakere flest er det omtrent håpløst å få skikk på det igjen. I Petter Ytrebøs tilfelle gjelder dette alle blader, også bruksknivbladene. For hvem våger å røre en overflate som denne, eller de presise profilene?

Akkurat dette passet ham bra. Han smidde blader etter tegning, og du kunne få dem mer eller mindre som du ville, men han likte svært dårlig at noen etterpå tuklet med bladformen for å få den til å passe med en kniv de hadde laget. Enten fikk de bestille bladene som de ville ha dem, eller så fikk de la dem være.


En annen sak: Det er ikke bare å sette et supert blad i en hvilken som helst kniv. Kniven må liksom fortjene det fine bladet. Det finnes en del kniver med Ytrebø-blad som ville sett bedre ut med noe enklere. Men er kniven bra nok, kan et Ytrebø-blad gi en kniv et ekstra løft.

Mange av dem som har brukt hans blader, har også kopiert knivene hans temmelig nøyaktig.


En av Petters typiske kniver. I knivlandskampen 2005, der Norge, Sverige, Danmark og Finland deltok med fem knivmakere hver, var dette hans bidrag på det norske laget.


Den knivmakeren som mest forbindes med Petters blader, er nok Harald Sellevold i Bergen. De to hadde et så godt samarbeid i så mange år, at i en Sellevold-kniv skulle det helst sitte et Ytrebø-blad.

Flere av Petters blader sitter også supert i kniver fra svenske Jonny Nilsson.


I tillegg til alle hans premier på norske knivutstillinger må han ha samlet seg en betydelig mengde heder fra nabolandene. Han deltok jevnlig på KnivVeckan nesten fra starten, så han var en kjent smed og knivmaker og knivtreff-personlighet også i Sverige. Begge de to bildene jeg viser av av ham her, tok jeg for en del år siden på KnivVeckan i Ludvika.












16. mars 2008




Junger


Her om dagen fikk jeg se en liten samling junger. Jeg rakk ikke å studere dem på kryss og tvers, men fikk da iallfall tatt noen bilder. Dette får bli starten på en artikkel om junger, særlig trønderjunger, og som vanlig venter jeg ikke med å legge ut artikkelen til den er ferdig. For det er jo ikke godt å si når det blir.

Hvis vi i det hele tatt har noen junger, er de ofte de eneste foldeknivene i samlingen. De er kanskje også de eldste knivene vi har, og de eneste daterte fra årene 1800-1850, den perioden da så merkelig få antikviteter ellers har årstall. Siden det er 150 år siden de siste ble laget, og mange av dem er femti år eldre enn det igjen, eller enda mer, er de fra en tid vi omtrent ikke finner slirekniver fra. Og - for å heie på hjemmelaget - de trønderske jungene er altså de fineste.


Soknedal-typen:














Først to fine eksemplarer i god stand. At jungeblader er rustne, later vi som vi ikke ser, for ellers blir det håpløst å samle junger. Disse to har årstall (1804 og 1824), initialer på den ene (JHS), og de er gravert som junger fra Trøndelag. De er av den typen som gjerne regnes som Soknedal-junger.

Litt uvanlig avslutning på skaftet på den fra 1804. Legg også merke til at to av naglene er av messing i stedet for jern.


Tre til av Soknedal-typen. Skaftplatene har støpt akantus, men jeg regner likevel med at de er trønderske og fra ca Soknedal.

Når det blir diskutert om en junge er fra Trøndelag eller Gudbrandsdalen, blir det ofte regnet slik at de som er gravert, er trøndere, mens de med bare støpt dekor er gudbrandsdøler. Dette er nok tvilsomt å bruke annet enn som en hovedregel. På bildet ser det ut til at den høyre jungen har gravering i tillegg til støpt akantus. Jeg må få studert den nærmere siden engang.

Jungen lengst til høyre har bladstempel JAMES DARLING SHEFFIELD. James Darling var produsent av bordkniver, og bladet fra en av knivene hans - en brødkniv, for eksempel - har altså her gitt råmateriale til et jungeblad. Jeg vet ikke når Darling var aktiv, men han er iallfall med på en liste fra 1822 over Sheffield-produsenter. Det er midt i den tiden de fleste av jungene våre er fra.


Soknedal-type igjen, i den stand man vanligvis finner junger. De tåler ikke mye av restaurering før de mister sjarmen, i høyden litt forsiktig rengjøring.







Pen, og med dette nesten-dragehodet som er å se på en hel del junger.






Fra Meldal?















Dette er junger som i form og dekor er av et annet slag enn de forrige. Jeg har sett en del sånne som har kommet fra Meldal, og gjetter at de er derfra eller i nærheten.

Den ene har initialene JFS og årstallet 1847. Initialer er alltid hyggelig, selv når vi ikke vet hvem de tilhører. Her er bokstavene svært kunstferdige. Enda hyggeligere hadde det vært om jungen hadde vært så lite slitt at vi hadde sett dem ordentlig.



Enda mer usikkert:











Her kom jeg i skade for å stokke om på rekkefølgen da jeg la dem opp for fotografering.

Den til venstre på det venstre bildet er kanskje en trønder, men like gjerne ikke. At jeg har sett dem funnet flere steder i Trøndelag, betyr ikke nødvendigvis at de er laget her. Den er i slekt med bordkniver som ikke er til å folde Jungemakeren la inn eierens initialer i støpeformen, men S'en var han ikke videre heldig med.

De andre to, med støpt dekor, er mer fremmede. Sånne ble laget i England, men så er det jo det at en støpt gjenstand kan det tas avstøpninger av, så kanskje mange av dem er laget i Norge.

Den til høyre er to junger som kan tas fra hverandre - én med knivblad og én med gaffel. I dette tilfellet har de kilt seg fast, eller er blitt satt sammen permanent siden. En del av disse sammensatte jungene ser ut til å ha vært laget på et verksted i byen. Noen av dem har navnet på produsenten, og den produsenten er visst alltid engelsk.



Så til et supert eksemplar:

Her er det ingen problemer med å ta de to delene fra hverandre og sette dem sammen igjen. Fin stand og helt praktfull.

Noe i veien da?

Kanskje, for det er tvilsomt om den er norsk. Den er i nær slekt med de to forrige med støpt dekor, og altså kanskje engelsk. Sett med norske knivsamlerøyne er ikke det så bra. Eller?

Men: Den er gammel, kanskje 1700-talls. Den er så fin at den pynter opp i enhver jungesamling. Og bare tenk om noen en dag kommer og kan dokumentere at den er laget i Norge!












Et eksemplar helt på siden:

Skal sånne regnes som junger?

De har jungefasong. De er gamle. Og vi vet ikke hvor de kommer fra. Vestlandet blir gjerne nevnt.

Jo. De må regnes med.